Trondheim, en lørdag

Himmelen er grå og jeg sykler oppover. Når Izhak Perlman begynner å spille ser jeg en måke som forsøker å sette seg på ryggen til en annen måke. Vinden river i sykkelen og meg, jeg vil hjem før regnet. Men tankene er et helt annet sted.

Å skrive for å lete

For å sitte ved et vindu, det du ser utenfor er havet og de lange, tomme strendene. Det er grått, det blåser. Og du trenger ikke mer. Du har deg selv, du har bøkene, du har tankene. Og det er alt.

Hvis lykken finnes, vil du lete etter den da? Hvorfor er den så skjør? Jeg har sett den, den har pustet på meg, men den var tynnere enn løvet, flyktigere enn søvn. Og den fanget ikke meg; jeg fanget ikke den.

Alt jeg vil er å skrive, skrive meg ut av dette øyeblikket, ut mot havet og alt det store. Skrive meg mot tomheten som er verdens lodd, menneskets ensomhet vi alle fortrenger. For det er ikke noe som hjelper.

Og..
Som om ingenting var hendt
som om alt kunne fortsette


Øynene dine som smiler gjennom meg
Hindrer meg

Ser noe i meg,
det jeg ikke ville se

Men tilbake,

det var ingen mening,


ingenting