II Noen spørsmål

Octavio Paz, fra «Den unge soldaten»

Å tenke ensom, er ikke det å gråte ensom?
Noen gråter med tårer,
andre med tanker.
Gråter min tanke når den tenker?
Finnes det ikke vann i mitt indre, intet salt, ingen tårer?
Min tanke er en blodåre
som ved kildens munn
gispende tømmes og forblør.
Å tenke ensom, er ikke det å dø ensom?

Og den unge soldaten tenkte seg
i en lånt uniform
med et lånt ansikt
døende ensom mellom andre ensomheter.

Selv om vi dør sammen
og graves ned i den samme jorden
innsvøpt i den samme løgn,
dør vi alle ensomme.

Vil jeg huske musikken jeg var glad i?
Vil bildet i erindringen, møtestedet,
kjolelivet jeg rørte ved,
midjen jeg gjettet meg til,
duften, smaken, alt...
vil det fødes på ny i det øyeblikk jeg dør?

Er det å dø å leve alt på ny
i et grenseløst øyeblikk uten fremtid,
å eie alt ved å gi det fra seg?

Å dø ensom med mine tanker,
å dø ensom blant andre ensomheter...

I rommets stillhet
lyttet soldaten
til et imaginært piano
spilt av ham selv på den andre siden.