Sinéad

Det er en sommerdag i 1990.
Jeg går rundt i noen engelske gater i min rosa kjole med svarte prikker. (Jeg elsket den kjolen og ville trolig også elsket den i dag.)
Jeg stopper for bilene, venter på grønn mann.
Foran meg: en rød bil med åpent tak. Den kjører.
Og den spiller en musikk som brenner seg fast i meg.
Jeg vet ikke hva det er, men melodien er i meg, og når jeg er hjemme igjen nynner det i meg, fortsatt.
Jeg må synge for storesøster, igjen og igjen.
Og til slutt: storesøster vet hva det er.

Det er Sinéad O'Connor, lillesøster. Det er Nothing Compares 2 U.